No image

Topplaget Hull møter Ipswich, som tross alt har en kamp til gode på Peterborough. Det burde ligge til rette for en intens kamp og stor spenning blant fansen. I stedet er spørsmålene mange. Hvilke spillere vil være tilgjengelige? Har vi noen som helst mulighet mot topplaget med det spillet som har blitt vist de siste kampene? Kan vi heve oss fra lørdagens kamp? Og ikke minst, hva er det egentlig Lambert prøver på?

Av: Hallvard Einer Saegrov

Man kan alltids legge til trillebårlass med velvilje. Vi er nummer tre på tabellen, opprykksdrømmen er i absolutt i live og vi prøver å spille pasningsfotball. Jeg har mer tro på å være realistisk, dog. Gode tendenser i de første kampene har ikke blitt bygget videre på. Prestasjonene har en negativ utvikling. I kamp etter kamp har vi en merkelig inngang. Balltempoet er lavt, det spilles alt for mange støttepasninger og vi spiller på oss skumle brudd. Skal vi spille mange trekk i angrep, gir det liten mening i å starte med Jackson, en erketypisk bakromsspiss, på topp. Det gir også liten mening i å bruke Nolan dypt i banen, all den tid han har sin styrke i å komme på lange løp inn i boks. Hvorfor denne forsiktige inngangen til kampene? Skal vi unngå for stor slitasje på spillerne? Forstår ikke spillerne kampplanen? Er spillestilen for vanskelig for spillermaterialet? Håpet får ligge i at ting kan snu fort i fotball.

Hvem starter kampen på tirsdag? Både Nolan og Bishop måtte ut med skade. Det er tvilsomt om noen av dem starter på tirsdag. Med Downes og Skuse langtidsskadet og Dozzell suspendert, begynner det virkelig å tynnes ut på midtbanen. Brett McGavin vil trolig starte i den dypere rollen, mens jeg tipper Huws og Lankester vil få tillitt i de andre to plassene. Emyr Huws har dessverre ikke overbevist så langt denne sesongen. Forhåpentligvis er Edwards tilbake, vi trenger virkelig hans kreativitet og målteft. Jeg håper at også Hawkins er tilbake, han passer langt bedre som midtspiss enn Jackson. Uansett håper jeg spillerne tør angripe med et høyere balltempo enn det som har vært vist de siste kampene.

Motstander er altså Hull City. Klubben hadde en forferdelig sesong i fjor med bare en seier på de siste 18 kampene. Det hele kulminerte i 0-8-tap for Wigan. Med en så total mangel på flyt trodde jeg Tigers vill slite med å slå fra seg i League one. Der tok jeg feil, Hull har vist seg som seg som det beste og mest stabile laget i L1 så langt denne sesongen. Utover det forbinder jeg med Hull med å trolig ha den tvilsomme æren av å flest ganger ha blitt kåret til Englands styggeste by.

Det fremgår kanskje at jeg ikke er verdens største optimist foran tirsdagens oppgjør. Uansett er det alltid lov å håpe. Kanskje ga overtidsseieren på lørdag ny energi. Kanskje sitter plutselig spillet. Kanskje kaster Lambert kortene på nytt og går for balltempo. Merkeligere ting har jo hendt. Med strenge Corona-restriksjoner i hovedstaden hadde det gledet stort å få se en feiende flott fotballkamp.

Up the Town.

90 + 7, og tre deilige poeng

Tags

About Author

Related Post

blog-grid

Mørke skyer over Portman Road

blog-grid

Jakta på syndebukken(e)