No image

Før i tida var jeg yngre. Alt var annerledes da. Gresset var grønnere, snøen hvitere, jentene penere og ballen rundere. Og vi hadde ikke internett. Jo, forresten. Det hadde vi. Ved hjelp av et modem og usaklige mengder tålmodighet fikk vi tilgang til verdensveven. Modemet ga fra seg konstante, enerverende pipelyder i bytte mot tilgang til all verdens elendighet med den svimlende hastighet av 28,8 KB i sekundet. Selve tilkoblingsprosedyren tok i beste fall rundt fem minutter, og med en PC med tilsvarende oppstartstid, var det ikke nødvendigvis gjort på en kveld å finne svaret på selv de mest trivielle spørsmål. 

Av: Ronny Ralfsen Støbakk

På den annen side førte dette til at man ofte tenkte seg om. Noe som i mange sammenhenger virker å være mangelvare i dag. Å tenke seg om. Kanskje søkte vi andre kilder til informasjon. Vi leste i aviser og tidsskrifter eller vi snakket analogt med andre mennesker. Ikke sjelden fant vi svar på våre gåter uten bruk av digitale søkemotorer. Sikkert andre svar enn i dag. Kanskje ikke fullt så presise eller detaljrike. Men antagelig like meningsfulle og kloke. 

Det var omtrent på den tida min engelske favorittklubb var gode forrige gang. Ofte var vi på nest høyeste nivå, og flere ganger på det høyeste. Det aller høyeste. Jeg husker ikke om vi leda, men jeg er nokså sikker på at vi lå på tredjeplass over en betydelig periode rett etter millenniumskiftet. Og at vi hadde toppskåreren. I selveste Premier League. Den gang da så jeg på dette som den naturligste sak av verden. Ja? Ipswich, ja? Selvsagt er vi i eliten. Hvor skulle vi ellers være?

Selv var jeg forholdsvis nylig pensjonert fotballspiller, lærerstudent, nygift og småbarnsfar. Livet smilte. Om ikke på sitt bredeste, så ikke langt unna. Om laget mitt en sjelden gang dukka opp på en pub-skjerm i nærheten, hendte det at jeg var til stede. Ikke ofte. Maksimalt en gang i året. Men jeg var fornøyd med det. Dette var på den tida hvor fotball på skjermen ikke var dagligdags. Den tida hvor vi rakk å glede oss til VM og EM og en og annen Europa-cupkamp. Mine hovedkilder til resultatinfo var tekst-tv og smugtitting i VG på en bensinstasjon på vei hjem fra skolen. I tider hvor vi hverken hadde TV eller internett hendte det at jeg måtte vente til mandag ettermiddag, før jeg med skjelvende hender bladde meg fram i avisa, bare for å se at vi hadde slått Crystal Palace med 4-2. 

Nå, derimot, er jeg slett ikke like ung. Og livet er på ingen måte hva det var. Gresset er blassere i fargen. Snøen venter vi på stort sett hele vinteren. Jentene er sikkert like pene, men de er jo fortsatt unge. Og ballen er ikke like rund lenger. Hvem som har skylda er jeg litt usikker på, men konsekvensen må vi alle bære. Informasjon er tilgjengelig om ethvert tenkelig tema i løpet av sekunder. Google vet faktisk hva du skal søke etter allerede før du har tasta inn ditt famlende spørsmål. Og fotball ruller inn på skjermen til en kostnad som knapt overstiger en kvelds forbruk av tellerskritt for å la modemet bringe den store verden inn i stua. Ikke minst er det nå mulig å se favorittlaget sitt praktisk talt hver uke. På nivå tre. I et land langt, langt borte. Det er sykt. Det er uimotståelig.

For hvem kan vel si nei til å se favorittlaget sitt i kampen for tilværelsen? Ikke jeg i hvert fall. Når det lakker mot klokka fire på lørdag ettermiddag har tankene en tendens til å dras mot internettet. I godt over halvparten av tilfellene ender det med at jeg blir sittende og se på mine blå helter kjempe for livet. Skjønt, helter og helter? Kjempe og kjempe? Nei, de siste årene har heltene blitt færre. Og kjempinga har bare innimellom vært et bærende element i mitt lag. Teknologien er visstnok et fremskritt. Men har det gjort livet bedre? Går jeg i pluss ved å overvære et stadig synkende skip?

Men uansett hvor høyt og skjærende jeg lar min klagesang runge over tastaturet går livet like forbannet videre. Lørdag kommer. De første meldingene fra Live-chaten på messenger dukker opp på telefonen. Lagoppstillingen formidles med i fargerik grafikk. Skuffelsene er i gang. Jugde nå igjen? Hvorfor N’siala i stedet for Woolfenden? Og hvorfor i himmelens navn skal Lambert rullere på keeperne? I år igjen? Husker han ikke hvordan det gikk i fjor??

I timen fram mot kampstart er det likevel ikke til å unngå at det kommer en svak bris av optimisme inn fra sida. Kanskje Nolan endelig kan begynne å vende framover i stedet for bakover? Kanskje Sears finner scoringsformen igjen? Kanskje Bishop fortsetter sin strålende sesong hvor han med letthet tar seg forbi enhver motstander nærmest bare ved hjelp av presis ballføring og stort mot?

Vanligvis strekker min analyse av motstanderen seg til et blikk på tabellen for å se an deres styrke. I høyden. I min grenseløst naive offensive natur faller det meg sjelden inn at motstanderen skal kunne være et problem. Kun vårt eget offensive spill er det som opptar mitt sinn. Før, under og etter kamp. Jeg kan ikke noe for det. Det har alltid vært sånn. Slapp vi inn et mål? Javel, hvis du sier det, så. Da er det bare å score to da!

Sånn var også Ipswich. En gang. Den gangen jeg var ung. Vi slapp inn de mest latterlige mål. Så billige at Reitan ville kjent en tåre i øyekroken. Så tafatte at G14-laget til Malvik ville vært flaue om det var dem. Men vi scora enda fler. Og mye finere mål. Vi holdt trofast på vårt spill. «Keep the ball on the ground». Vi hadde spillere som kunne å behandle en ball og vi hadde spillere som kunne plassere den i motstanderens mål. Våre kanskje to største mangler nå til dags, pleide å være vår styrke. Nå er det vår Nemesis. 

Tidligere i høst tapte vi 3-2 (eeo) mot Portsmouth i FA-cupen

Et flere minutter langt dypdykk på internettet avslørte ikke så mye om lørdagens motstander, men nok til å forstå at de har minst en spiller som vet en hel del om hvor målet står. Og hvordan han skal få ballen inn dit. En viss John Marquis har nemlig sørget for 12 skåringer for sin arbeidsgiver denne sesongen. Det er selvsagt ikke umulig at Portsmouth også er klubben i hans hjerte, men så dyp gikk ikke mitt dykk denne gangen. 

Bortsett fra denne mannen er statistikken for de to klubbene denne sesongen slett ikke så ulik. Resultatmessig har riktignok Pompey en hakket mer positiv kurve enn The Tractor Boys, men poengfangsten heller stadig i retning øst. Alt burde derfor ligge til rette for en noenlunde jevn batalje. Spesielt så lenge vi holder storskåreren med det franskklingende navnet i sjakk. Og spesielt så lenge vi spiller ballen framover. Og kanskje aller mest spesielt poler den til hælvete i mål når vi får sjansen. 

For alt er håpløst. Og vi gir oss ikke.

Up the town!

Tags

About Author

Related Post