PREVIEW IPSWICH – BRISTOL CITY

IPSWICH BØR VINNE

Dagens kamp mot Bristol City er en kamp vi vanligvis forventer å vinne. Men det er krise i Ipswich. Vi har knapt opplevd en mer frustrerende og deprimerende periode i nyere tid enn den vi er midt oppi nå. Tidligere kunne man glede seg til kamp, nå gruer man seg. Forrige kamp, en grusomt dårlig forestilling hjemme mot Fulham på selveste Boxing Day, må jo vært et bunnpunkt i Mick Mcarthy sin tid i Ipswich. Vi fikk Fulham til å se ut som Barcelona på en god dag. Kan vi egentlig synke lavere?

Svaret er enkelt og greit: ja, det kan vi. Dagens mannskap må gjøre mer enn å gå i seg selv etter tapet mot Fulham hvis de skal rette opp den elendige innsatsen de la ned foran egne supportere for under en uke siden. De må gjennomgå en total forvandling. Men det er jo selvfølgelig ikke mulig. Ikke et menneske på planeten kan endre seg så mye i løpet av noen få dager med mindre det står en medisinsk diagnose bak den forandringen. Stemningen etter tapet mot Fulham var ikke preget av sinne, den var preget av sorg og tungsinn. Supporterne forlot Portman Road stilltiende i flokk med bøyd hode, som om de marsjerte i sorg. Det eneste som manglet var at de spilte den velkjente sørgemarsjen Piano Sonata No.2 op.35 av Chopin over stadionanlegget ved kampslutt. Selv om dagens motstander Bristol City ligger under oss på tabellen, og om mulig er i en dårligere form enn oss samt at vi egentlig er klare favoritter, er det helt umulig å unngå å være redd for en ny gravferdlignende opplevelse på hjemmebane. For dette har så langt vært en grusom sesong hvor vi i beste fall er ujevne. Vi har ikke vunnet to kamper på rad enda. Men i kampen mot Fulham var vi så dårlige at undertegnede rett og slett ble redd for nedrykk. Bristol City taper oftere enn oss. Det gjør også mandagens motstander QPR, en kamp som forøvrig vises på TV. Vi har altså en mulighet til å hente oss inn igjen og ta 6 poeng i løpet av en lang-weekend. Utfordringen er at alle tre lagene tenker helt likt.  Bristol City og QPR ser på møtet mot Ipswich som en mulighet til å snu sin dårlige trend.

Marcus Evans, vår eier. Det er vanskelig å være uenig med det han skriver i dagens kampprogram, men klarer vi å tro på hans plan? Lykkes han med visjonen om å rykke opp med egenproduserte spillere blir vi jo plutselig verdens kuleste klubb.

Vår eier er, i likhet med resten av apparatet i ipswich, under skarp kritikk fra samtlige som følger klubben. I dag har den stumme og mediesky Evans skrevet over 2000 ord i kampprogrammet. Han erkjenner det åpenbare: «This has been a tough season so far, and, no excuses, we haven’t lived up to our potential with results and on occasions performances being below the standards of the last two seasons.» Og han oppsummerer sine 2000 ord slik; «We will stay focused on the Academy; a competitive wage structure; careful use of our transfer budget on developing players and a stable management team are factors which I believe provide us with the best chance of promotion out of the Championship, which is one of the toughest – and getting even tougher – leagues in the world.» Les hele HER.  Han er i det minste realistisk, vår eier. Dette er ingen quick fix. Eller er det det? Championship er jo helt uforutsigbar. Alt kan skje!

Knall og fall. Vår best betalte spiller får det ikke til og er likhet meg resten av laget helt ute av form.

23 kamper er spilt. Det er nøyaktig halve sesongen det. Er det mulig å be om at samtlige nullstiller seg? Det er det! Men er ikke det helt urealistisk å tro på? Er det virkelig håpløst å tro på et under? Kan vi komme i form, vinne noen kamper på rad og gjenvinne selvtilliten samt publikums gunst for å så ende opp med å kjempe om en plass i play off?  Vi kan jo ikke krysse vannet bare ved å stå å se på det. Det skal handling til. Og det er i motbakker det går oppover. La oss glemme det som er bak og strekke oss etter det som er foran. Vi kan snu den dårlige trenden. Klart det er mulig. Alt er jo mulig. Vi kan reise kjerringa. Floskler! Det blir bare svulstige uttrykk uten et virkelig tankeinnhold. Per dags dato blir dagens Town-mannskap overkjørt av alle. Og overkjørt blir vi alle sammen – minst èn gang i livet. Men så får en reise seg opp igjen. Og late som ingenting. Jeg skal høre kampen på radio i kveld. Etterpå skal jeg gå og legge meg.

FORRIGE MØTE:

Related Post

blog-grid

To skjebnekamper

blog-grid

Old Farm yet again…