REISEBREV: ROTHERHAM HJEMME

Utrivelig på Portman Road

Ipswich – Rotherham 2-2. Så skjedde det; Ipswich-supporterne mistet besinnelsen og sang unisont mot sin egen manager. «Your football is sh**, your football is sh**, Mick McCarthy, your football is sh**». Det var ikke moro. En fæl opplevelse.

Av Geir Ingvald Jacobsen

ipswichsupporter.blogg.no

McGoldricks utlikning til 2-2 fem minutter på overtid, kampens nest siste spark på ballen (gjestene rakk bare å ta avspark etterpå) ville normalt skapt eufori på Portman Road. Ikke ofte vi snapper poeng på den måten. Er gjerne Ipswich som surrer bort poeng på overtid. 2-2-målet ble selvsagt bejublet, men avmålt og i svært få sekunder, før buingen igjen nådde et øredøvende nivå da dommeren blåste av. 2-2 mot divisjonens dårligste lag, som attpåtil hadde tapt samtlige sju bortekamper, og de sju siste alt i alt, ble for mye for mange.

Mick ble i dette levenet etter kampen stående lenge og stirre mot opprørstribunen Sir Bobby Robson Stand, kanskje i bortimot et helt minutt, mens mishagsytringene fortsatte.

Det ble buet og ropt fra alle kanter, faktisk også fra min sindige tribune, Cobbold Stand, der folk aldri gjør annet enn spise pai, glane på mobilen, klappe for gode prestasjoner og juble for skåringer. Det har med andre ord vært nokså stille i høst.

Bildet er så svart-hvitt som det kan bli. Supporterne er polarisert. For eller imot Mick. Det er umulig å diskutere ståa saklig med andre enn dem man er enig med. Flere i Mick In-gruppen mener Mick Out-folka er dårlige supportere som ødelegger klubben og helst kan holde seg hjemme i stedet for å motarbeide manageren, og de peker på at svært mange skader på nøkkelspillere ikke er managerens skyld.

Mick Out-gruppen mener at Mick In-folk er blinde for at den gamle iren kjører klubben sakte men sikkert i grøfta med kjedelig og utdatert anti-fotball som folk ikke vil se. Folk vil ha brød og sirkus, men får ikke det, og derfor synker tilskuertallene måned for måned.

Denne gangen kunne ingen anklage Mick for defensiv inngang til kampen. Lagoppstillingen var offensiv, men spillet døde ut etter et kvarter. Han prøvde, men mislyktes.

Var så vidt jeg torde å gå ut fra Portman Road etterpå. Stemningen var så grusom. Ville det komme til opptøyer og rene gatekamper der ute?

Heldigvis var det bare stille summing, men summingen var voldsom. Mange som hadde mye på hjertet der de trampet hjem i kveldståka.

 

Jeg nekter å ta hundre prosent stilling i Mick-debatten, og jeg skifter mening rett som det er. Jeg ligger managerpolitisk i sentrum. Tilhører en bitteliten minoritet og kan forstå, og til en viss grad være enig i, synspunktene til begge leirer. Det fins gode og rasjonelle argumenter både for Mick Out og Mick In (og noen usaklige).

Har tidligere her på bloggen lansert ideen om to managere; en defensivt innstilt bortebanemanager (Mick) og en offensivt sprudlende hjemmebanemanager (aner ikke hvem). Men da måtte vi vel hatt to lag også, og det har vi jo ikke råd til.

Så hva skjer nå? Mick kommer til å slutte som Ipswich-manager, det er sikkert, men neppe denne uken. I en fotballklubb som Ipswich Town er det til syvende og sist majoriteten av supporterne som bestemmer, for de kan jo ikke byttes ut, så det går definitivt mot slutten.

 

Hjemme på Hamar er situasjonen litt lik. I hvert fall var den det fram til tv-kampen lørdag kveld. Hockey-folket er frustrert over manglende resultater og elendig gjennomføringer av kamper. Storhamar, Norges publikumslag nummer en og av mange før sesongen regnet blant gullfavorittene, sliter i bunnen av tabellen. Trener Sjur Robert Nilsen-ut eller -inn, og supportere anklager hverandre for det samme som nevnt over. Her har jeg imidlertid tatt klart parti i ut-gruppen, fordi jeg syns det har vært så åpenbart at manglende lagånd, passion, stolthet, offervilje, taklinger, vinnermentalitet og galskap må være den ferske hovedtrenerens ansvar.

 

Så da jeg ankom puben St. Judes rett etter Ipswich-fadesen og prompte hentet fram TV 2 Sumo for å se enda mer elendighet, snn cirka klokka kvart over seks norsk tid, viste åpningsbildet Storhamar-supportere i ellevill jubel. Sender de reprise av noe gammelt? Neida, vi hadde nettopp tatt ledelsen borte mot suverene Stavanger.

Det endte med nesten ufattelig 5-1-seier til Storhamar. Dermed fikk jeg likevel oppleve to fantastiske sportstimer i Ipswich, ikke som forventet på Portman Road, men via en liten mobiltelefonskjerm i en Halloween-utsmykket mørk bule. Etter seks strake nederlag framsto Storhamar som et helt nytt lag og var plutselig sjokkerende gode. Zettergren, som ikke greide å ta imot en eneste pasning mot Frisk Asker tirsdag, var plutselig helt Gretzky! Og Joakim Jensen, for et vakkert mål! Og kjempen Rønnild. Keeper Østlund. Ja, hele laget.

Jeg tar gladelig feil i Sjur Robert-debatten dersom dette imponerende spillet fortsetter.

Hockey, altså!

 

Kan Ipswich også snu på flisa? Skeptisk. Vrien bortekamp mot Sheffield Wednesday lørdag. Jeg skal dit og, men vi blir nok ikke så mange hundre blå bortesupportere (jeg drar kun fordi fly- og togbilletter for lengst er kjøpt og betalt og ikke kan refunderes) og Mick-støy blir det neppe, for jeg mistenker at Mick Out-gjengen ikke gidder å dra dit.

 

Come on You Blues!

Kampreferat: Ipswich Town 2-2 Rotherham United

Mick McCarthy: I Fully Undersstand Fans’ Frustrations

Twitter-kok.


Lagoppstillingen. Offensivt.


East Anglian Daily Times før kamp.


Flere folk i gågata i Ipswich enn på Portman Road.

Tre nasjoner på pub. England (Ipswich), Norge (Hamar) og Tyskland (Dusseldorf).

Stavanger – Storhamar på TV 2 Sumo.


Sterke saker på puben.


Siste reis fra Rygge. Fredag var nest siste dag med Ryanair-flyvinger fra Rygge. NRK Østfold var på plass og hadde flyttet studioet dit.


Taxfree-salg, men ikke på kvotevarene.
 


Mer Twitter-støy.

Oslo. Ikke Rygge. Stansted Airport har fått en ny flyplass på tavla.


Football League Paper søndag.

Høydepunkter her:

Related Post

blog-grid

2 x REISEBREV: CARDIFF HJEMME

blog-grid

REISEBREV: BRISTOL CITY

blog-grid

REISEBREV: QPR HJEMMME