REISEBREV: SHEFFIELD WEDNESDAY

VI VANT OG VELTET

Sheffield Wednesday 1-2 Ipswich Town. Fotballglede. Ipswich har skåret seiersmålet i det 87. minutt, og jeg ligger og kaver mellom seteradene og holder rundt folk jeg egentlig ikke kjenner så godt.

Av Geir Ingvald Jacobsen

BLOGG

Dette var stas! Ipswich skåret og jeg datt på Hillsborough. Vi snakker ikke om noe brutalt fall med skrubbsår eller hjernerystelse. Bare en ørliten velt.  Ipswich skåret og vi veltet. Hele raden veltet.  Utvilsomt høstens beste fotballsupporteropplevelse.

Fem minutter gjenstår. 1-1, og vi ser faktisk ut til å kunne være i stand til å holde på dette uavgjortresultatet kampen ut. Uavgjort og ett poeng mot The Owls på selveste Hillsborough er sterkt, spesielt akkurat nå med tanke på alt Ipswich-røret som har pågått i høst. Skader, dårlig spill, dårlig stemning, krangling og kjefting.  I dag har vi spilt bra. Uavgjort er ikke flaks. Vi har vært minst like gode som dem. Lawrence har spilt helt fenomenalt og skåret høstens vakreste mål etter et deilig frekt soloraid. Dessverre holdt ledelsen bare i fire minutter. Litt typisk Ipswich, men vi har altså ett poeng i lomma nå. Sterkt! Også typisk Ipswich å være gode mot gode lag på bortebane. Vi er flinke til å ødelegge, men i dag har Ipswich levert feiende fin fotball i tillegg. Det er slutt på lemping av lange baller fra midtstoppere eller keeper. Vi spiller ordentlig fotball. Offensiv 4-4-2 med Lawrence og Ward i fin framdrift på kantene. McGoldrick er tilbake i storform og gir laget en helt ny dimensjon. Forsvarsfireren har god kontroll, også kaptein Chambers. Skuse styrer midtbanen. Bishop er litt rusten, men når han blir erstattet med Williams, overtar vi matchen. Likevel har vi ikke trua på at vi skal vinne. Det er vel egentlig ingen som er inne på tanken engang.

I løpet av kampen har det igjen vært litt antydning til sur stemning Ipswich-supporterne imellom. Tenk at Mick Out-folka faktisk har tatt med seg en oppblåsbar dinosaur som slenges rundt mens de synger «Mick is a dinosaur». De bues ned av Mick Ins, men heller ikke deres «Super Mick McCarthy» tar av sangmessig. Det gjør derimot «Hark Now Hear…». Så høyt og så flott! Klart det blir bra når alle synger samme sang.

Jeg står og småfryser litt, til tross for lue og boblejakke, og er mest opptatt av å planlegge hvordan jeg nå effektivt, akkurat idet sluttsignalet går, skal smette ut fra bortetribunen og i lett jogg manøvrere meg langt foran i køen av hjemmesupportere som skal ta trikken tilbake til byen, en halvtimes reise. Jeg er nemlig helt nødt til å rekke toget klokka 18:01 fra Sheffield Station. Har billigbillett til akkurat den spesifikke avgangen til London. Ganske dårlig planlegging; jeg var jo på kamp her forrige sesong og vet at det tar sin tid å komme seg fra Hillsborough til byen igjen når 25000 andre skal i samme retning og trikken kun går hvert tiende minutt. Skulle jeg nå ikke rekke 18:01-toget, må det betales full pris for neste avgang, og vit at jeg har sjekket prisen: 90 pund, takk! Cirka ett tusen kroner. Kommer ikke på tale! Jeg må bare være lur etter kampslutt. Om dommeren nå ikke legger til altfor mange minutter… Jeg trenger en drøy time på å rekke toget.

Kommer på at jeg burde ta noen bilder til denne bloggen. Har som vanlig tatt en del før kampstart, men har helt glemt å følge opp. Vi har spilt så bra og kampen har vært så spennende og interessant at kampbilder ikke er blitt tatt. Finner fram mobilen idet vi får frispark fra høyre i meget god posisjon. Nærmest som en corner å regne. Vi sender fram våre hodesterke forsvarsspillere. Fin anledning til å få tatt et brukbart bilde når så mange spillere befinner seg rett foran oss.

Jeg fikler litt med zoomen. Får ikke zoomet. Da skårer vi!

Scenes! (video publisert på Twitter)

Jeg så ikke målet, men har visst tatt bilder av det her:

Ward legger inn til Berra som header hardt utenfor, men faktisk treffer Chambers, som styrer ballen inn helt oppe i krysset. Mål. Og vi velter altså. Full kaos. Enorm glede. Rett og slett helt vilt. (Ta en titt på Youtube-klippet helt nederst her!)

Jubelen gir seg aldri. Jeg gleder meg stort og blir ekstra glad da jeg oppdager at mobiltelefonen ligger trygt i bukselomma. Åssen klarte jeg å unngå å miste den i velten? Kampen er slutt. Vi vant! Vi står med armene i været og jubler. «Super Mick McCarthy» synges litt høyere nå.

 

Trikken!!

Haff… Jeg løper ut og innser at jeg glemte meg bort i gleden. Jaja, vi vant. En tusenlapp er det verdt. Befinner meg midt i folkehavet i stedet for i front. Forserer noen titalls personer på vei bort til Leppings Lane-holdeplassen, men det monner ikke. Jeg er svært langt bak i køen.

Utrolig hvor mange folk det er plass til om bord i en trikk, for jeg får likevel presset meg inn på første gule trikk nærmest som sistemann. Der inne er det trangt og klamt, og stille. Folk har tapt. Trikken siger ufattelig sakte mot sentrum. Jeg kunne jo gått i det tempoet. Det er varmt med boblejakke, men jeg tør ikke dra ned glidelåsen og åpenbare Ipswich-trøya. Jeg står der i trengselen og stenger inne både smil og varme. Turen tar nesten tre kvarter. Så blir det beinflying, ikke jogging, mot jernbanestasjonen. Stormer inn døra idet klokka på veggen der viser 17:58. «Platform 3», skrikes det bak meg. To andre Ipswich-supportere kommer løpende med veldig røde fjes. Vi danner en trio og tar ut det siste i en spurt opp og ned trapper og hopper til slutt om bord i East Midlands-toget. Pip-pip-pip, dørene lukkes, «Chesterfield første stopp», sies det på høyttaleren, og toget ruller av gårde i retning London St. Pancras i fyrverkerinatten.

En lørdag i flytsonen, både for Ipswich og meg.

 

Come on You Blues!

 

Noen flere bilder:


Bortetribunen. God stemningblant 800 Ipswich-supportere.


Trengsel på trikken.


Før kampstart. Ett minutts stillhet.


Kampprogramkø. Tre pund.


Snøvær på Gardermoen. Forsinkelser.


Og vinter’n kom til Hamar mens jeg var på fotballkamp i Sheffield.

Høydepunkter og skåringer kan ses her:

Kampreferat: Sheffield Wednesday 1-2 Ipswich Town

Related Post

blog-grid

2 x REISEBREV: CARDIFF HJEMME

blog-grid

REISEBREV: BRISTOL CITY

blog-grid

REISEBREV: QPR HJEMMME